Forrige innlegg handlet om drama på Burger King. Om hvordan to jenter gjorde narr av en “mann i kjole”. Til det hadde Mathilde en lengre kommentar jeg gjerne vil dele og svare på her:

“Jeg har ikke opplevd dette direkte enda, men er relativ sikkert det har blitt slike kommentar bak ryggen min en par ganger eller mer. Men da kommer spørsmålet mitt, hvordan kan vi klare å ikke føle at “å passere” er det viktigste. Hvordan kan vi overkomme denne frykten? For vi sliter jo med dysforia, og vi hører jo mange merkelig kommentarer, og da går det så fort å tolke enhver blikk som en transfobisk kommentar.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg prøver å ikke tenke på det så mye, at så lenge det er jeg som tolker hvordan folk ser på meg, så er det jo jeg som er selvdesdruktiv. Men det er jo vonde følelser og tanker å bære på og jeg lurer oppriktig hvordan vi kan bli kvitt denne frykten.

Jeg har hatt en tanke i det siste. Jeg har jo ingen problem med at folk vet jeg er trans, jeg er jo åpent om det, så frykten om å ikke passere betyr da noe annet enn at folk skulle skjønne jeg er trans. Dessuten er det flere måter en person kan se på meg, noen gir en merkelig og negativ blikk, og da umidelbart tenker jeg at de ser jeg trans og synes jeg ser dum ut. Av og til derimot så er det noen person som ser på meg litt mer enn vanlig også, men da på en positiv måte, og da plutselig er det en annen tanke der, personen ser jo at jeg er trans og synes det er flott.

Ut i fra dette måtte jeg konkludere at jeg har egentlig ikke noe særlig problem ved å ikke passere, og at denne frykten er egentlig kanskje noe mye mer vanlig, enkelt og greit frykt for å møte negative mennesker.

Dette hjalp meg i hvertfall for å skrape bort en del skam. Å skjønne at jeg frykter egentlig ikke at folk ser at jeg er trans, betyr at jeg forteller meg selv mye mindre at det er noe galt ved å være meg, og derfor har det jo sakte bedre på denne område.”

Først og fremst, takk for en fin og gjennomtenkt kommentar! 🙂

Jeg tenker at du har rett i mye her, med at man projiserer sin egen skam over på andre. Jeg var uten tvil også slik. (Kanskje jeg er litt sånn enda? Hvem vet?)

Men jeg begynte å leve med å være trans som mitt skjold, istedenfor anker. Jeg lar det ikke veie meg ned lenger, slik det gjorde før. Og det tenker jeg er sunt. Om jeg eier det at jeg er trans, så kan det ikke brukes mot meg. Tenker jeg ihvertfall.

Men å overhøre disse tullingene snakke stygt om dette mennesket bak min rygg var ukult. Ikke fordi jeg er redd de kunne gjort det mot meg. Men fordi folk burde være smartere enn som så. Man burde ha bedre ting i livet sitt enn å trenge å diskutere når folk skiller seg utseendemessig fra normen..

Jeg tror nok frykten baserer seg på mer enn frykt for å møte negative mennesker. Jeg tror at vi vet så alt for god hva mennesker er i stand til, spesielt mot de som skiller seg ut. For min del var statistikken over hvor mange som ble drept eller opplever transfobi i hodet mitt konstant.

Å møte mennesker som har problemer med trans kan potensielt være ubehagelig eller farlig, så jeg tenker det går forbi det negative. Men jeg skjønner tankegangen din! 🙂

Det kan jo også være veldig individuelt hvor det stammer fra og hvordan det påvirker oss.