En av mine absolutt største frykter, har vært å ikke passere.
(Å passere vil si å bli lest av andre som det kjønnet man identifiserer som, i mitt tilfelle, jente.)
Jeg tenker ikke så mye på det nå lenger, men før så var det så jeg ble fysisk syk. Frykten for å bli tatt for å være “mann i kjole” var helt jævlig. Så da ble jeg veldig trist når dette skjedde:
Aurora og jeg var på Burger King her forleden, og satt og spiste en koselig lunsj. Vi sitter rett ved drikkedispenseren, hvor det kommer to jenter i tjue-årene som skal fylle drikke.
– Seriøst, så du ikke han høye fyren i dameklær? spør hu ene.
– Hva da? Nei? Hva mener du? svarte hu andre og fliret.
– Det er en mann her inne som går rundt i dameklær liksom.
Så gikk de litt bortover og jeg kunne ikke høre stort annet enn at de håpte å se “han” igjen på vei tilbake. Flott…vi er blitt dyr i dyrehagen som folk går forbi og flirer av i ettertid. Vel, jeg anbefaler å være forsiktig med det der, før du vet ordet av det kan apene finne på å kaste møkk! (Spesielt når datteren min er der og kan høre dere!)
I slike tilfeller så frister det å reise seg opp og skrike til de “Jeg er en av disse såkalte mannfolka i kjole dere snakker om. Hva ser ut til å være problemet?”
Dette er hvordan passeringsprivilegie virker i praksis. De stod rett ved siden av meg, og kunne snakke om slike ting. Som om jeg skulle vært en amerikansk spion under den kalde krigen som helt tilfeldigvis hørte russiske spioner avsløre sine planer, fordi de trodde jeg var russer.
Vi lever i et samfunn hvor det å passere regnes som “mer riktig” enn at idioter må slutte å baksnakke mennesker for hvordan de ser ut. Det er kjempetrist. Kan vi legge vekk den tankegangen nå? Å måtte passere må bli et sekundært mål, ikke noe vi må gjøre for å slippe unna latterliggjørelse, eller gjøre for å overleve.
Små er sinnene som må diskutere andres utseende for å føle seg vel, større er de som diskuterer andres handlinger.
#trans #drama #burgerking #burger #king #transkjønnet #morogbarn #mamma #barn #mat #fordommer #transfobi #ydmykelse #latterliggjøring
Huff så dårlig gjort! Håper du får en fin dag likevel 🙂
(Følg bloggen min for tips og guider om jailbreaking, cydia og tweaka)
Jeg har ikke opplevd dette direkte enda, men er relativ sikkert det har blitt slike kommentar bak ryggen min en par ganger eller mer. Men da kommer spørsmålet mitt, hvordan kan vi klare å ikke føle at “å passere” er det viktigste. Hvordan kan vi overkomme denne frykten? For vi sliter jo med dysforia, og vi hører jo mange merkelig kommentarer, og da går det så fort å tolke enhver blikk som en transfobisk kommentar.
Jeg prøver å ikke tenke på det så mye, at så lenge det er jeg som tolker hvordan folk ser på meg, så er det jo jeg som er selvdesdruktiv. Men det er jo vonde følelser og tanker å bære på og jeg lurer oppriktig hvordan vi kan bli kvitt denne frykten.
Jeg har hatt en tanke i det siste. Jeg har jo ingen problem med at folk vet jeg er trans, jeg er jo åpent om det, så frykten om å ikke passere betyr da noe annet enn at folk skulle skjønne jeg er trans. Dessuten er det flere måter en person kan se på meg, noen gir en merkelig og negativ blikk, og da umidelbart tenker jeg at de ser jeg trans og synes jeg ser dum ut. Av og til derimot så er det noen person som ser på meg litt mer enn vanlig også, men da på en positiv måte, og da plutselig er det en annen tanke der, personen ser jo at jeg er trans og synes det er flott.
Ut i fra dette måtte jeg konkludere at jeg har egentlig ikke noe særlig problem ved å ikke passere, og at denne frykten er egentlig kanskje noe mye mer vanlig, enkelt og greit frykt for å møte negative mennesker.
Dette hjalp meg i hvertfall for å skrape bort en del skam. Å skjønne at jeg frykter egentlig ikke at folk ser at jeg er trans, betyr at jeg forteller meg selv mye mindre at det er noe galt ved å være meg, og derfor har det jo sakte bedre på denne område.
JailbreakMe: Takk det samme! 🙂