Nå skal jeg faktisk gjøre ett litt annerledes innlegg enn vanlig, jeg skal skrive noe fint om noen andre enn meg selv.
Den personen er pappa.
Pappa er en ganske vanlig fyr, på mange måter. Han er godt voksen, gjør det godt for seg selv og omringer seg med en god del oppegående, gode mennesker.
Han har alltid ønsket det beste for min bror og meg, med varierende hell, men han har faktisk aldri gitt opp, til tross for ganske sterk motgang.
Da jeg var yngre, jobbet han en god del, men samtidig sørget han for å tilbringe tid med oss ungene, som kunne være ganske utakknemlige. Han tok oss med på turer i slalombakker, runder på golfbaner, og ganske mye annet. Vi ville klage, krangle, sutre og sloss. Jeg tror ikke noen av oss innså hvor mye tid, krefter og penger han la inn i at vi skulle kose oss, om vi gjorde, så viste vi det ihvertfall ikke.
Selvsagt var han ikke ufeilbarlig, det var ganger hvor jeg følte han kanskje ikke viste forståelse eller ikke gjorde/sa det jeg følte var rett. Men det veier så lite sett opp imot totalen.
Pappa er også grunnen til at jeg er så glad i tegneserier. Gamle Edderkoppen, Fantomet, Agent X9 og Conan blader samt alt annet han kjøpte inn. Tegneserier ser jeg på en stor del av grunnen til hvorfor jeg tåler en del juling, både mental og fysisk. På mange måter føler jeg at jeg innehar moralen og budskapene fra tegneserier, som ofte står for rettferdighet og likhet, uansett hva, noe jeg er svært fornøyd med!
Pappa har også sånn teit pappahumor, som absolutt ingen andre finner morsom…
Jeg var ganske ung, sammen med hele familien og venner av familien. Vi gikk langs brygga en gang, og jeg ser at det ligger en ball der, en sånn liten fin rød ball, som bare ligger og koser seg på brygge. Pappa utbryter så fint, “Spark den i vannet du!”. Naiv som få tar jeg rennafart og druser til ballen alt jeg makter, den ballen skulle dø!
Det var bare ett lite problem med den planen, den “ballen” satt tilfeldigvis fast i en jernstang, som stod ned under brygga, og da sikkert i berget under. Så idet min naive lille fot traff ballen, fløy ikke den fordømte ballen noen vei… Den rikket seg ikke, noe foten min fikk erfare ettertrykkelig… Jeg bryter ut i gråt og mamma setter igang å kjefte pappa huden full…
I ettertid er dette fortsatt fantastisk moro…for noen…
Da jeg kom ut av skapet var ikke reaksjonen hans helt optimal, ting i ettertid var ikke bra og han sa en god del teite ting. Han hadde en del ting å tenke på da og alt kom nok ikke frem som det skulle. Til slutt rant begeret mitt over og han fikk høre det. Jeg tror det var da han innså at dette(altså at jeg er jente), ikke var tull eller en fase og noe jeg faktisk trengte, og at jeg trengte hans støtte.
Siden da har ihvertfall ting blitt veldig mye bedre, faktisk ganske bra.
Jeg pleier å fleipe med at i begynnelsen så sleit han, fordi han alltid har kjøpt klær til meg, gjerne fine, golfe klær. Etter jeg kom ut ble dette ett problem, klær for jenter var jo ikke akkurat hans sterke side. Men heldigvis har Tommy Hilfiger dameavdeling! Så da var det problemet løst :-p
Man kan si mye rart om min far, men en tulling, det er han ikke. (Selv om jeg har kalt han det flere ganger).
Så pappa, dette innlegget var til deg. Jeg veit jeg ikke er den beste til å si at jeg setter pris på at du er der, men det gjør jeg!
(p.s. jeg slår fortsatt lenger enn deg gamling!) <— golfreferanse for de som ikke tok den!