Da har jeg altså kommet offisielt ut til min far. Det var ekstremt tungt og ble veldig følelsesladet for min del.
Han slet selvsagt litt med å forstå det, men lovte å støtte meg uansett, samt ytret bekymring for å ikke gå for fort frem og hvordan mennesker i f.eks arbeidslivet vil reagere til meg. Så alt i alt, bedre enn jeg forventet, samtidig ikke helt optimalt, men nå er det ihvertfall gjort! Lar han få litt tid på seg men han ville ihvertfall snakke med meg etterpå angående noen refleksjoner han har gjort seg så får se hva det er.
Nå er jeg utslitt…
4 kommentarer
Så fint å høre at han reagerte såpass positivt. 🙂
Ninjabamse: nja, tror den innledende reaksjonen er mye værre, bare det at han ikke viser det…
Den indre reaksjonen vil nok i omtrent alle slike tilfeller være hovedsaklig negativ, siden det er det man er sosialisert til i alle år, man har fått banket inn i hodet hvordan ting skal være og ikke være. Men det er et veldig godt tegn at han uttrykker sin støtte fordeg, det viser viljekraft fra hans side og understreker hvor glad han er i deg. Og alle slike innsosialiserte reaksjoner kan endres over tid med viljestyrke og kjærlighet 🙂
s.a.: ja, du har helt rett der tror jeg! Må bare overleve de kommentarene som ikke er ment sårende men som er helt ekstremt harde å tåle.