Jeg heter Hailey, jeg er 19 år – og nordlenning. Skummelt, huh?
Siden jeg ble tennåring har det vært mye fokus rundt seksualitet, noe som har gitt meg muligheten til å bli kjent med meg selv. Det har også vist meg at jeg ikke har noen anelse mellom himmel og jord om hva jeg «egentlig er». Per dags dato, så annser jeg meg selv som pan-seksuell. Det vil si at jeg har følelser uansett kjønn, eller situasjon.
Som trettenåring var det vanskelig å flette tankene rundt det at ikke alle synes det var så greit å bare «være seg selv». Jeg har vokst opp med en «onkel» som er homofil, jeg har venner som er veldig åpne og har alltid synes det å være stolt av legningen sin er det mest normale i hele verden. Jeg har ingen fordommer, og jeg tror virkelig det har hjulpet meg med å være åpen mot andre mennesker.
Det tok derifra ikke lang tid før jeg forsto at det var ikke så lett, det var store fordommer ute å gikk i verden. Mennesker som viste kjærlighet kunne risikere å bli forfulgt og i verste fall drept. For meg som så vidt viste hva sex og kjerlighet var (og ikke det engang) var dette helt sinnsykt. Hva har disse menneskene gjort galt? Om du føler deg som en jente, men har blitt født som noe anna så har vel du retten til å vise verden hva du føler deg som på innsiden? Hvis du elsker en gutt, når du er gutt selv så er vel det fantastik at du har funnet noen å være glad i uansett hva resten av verden synes?
Jeg tenkte lenge og hardt fordi dette hang virkelig ikke helt på greip inni hode mitt.
Årene gikk og jeg leste mer – kampen om «gay marrige» var blitt stor.
Det var ikke noe jeg ville tenke på mere, fordi jeg absolutt ikke brydde meg om deres mening mer.
Jeg skjønnte med en gang at denne fordommen var uakseptabel, nettopp av den grunn at kjærlighet er kjærlighet. Er det noen som husker at alle gikk rundt å sa «men størst av alt er kjærligheten»? Vel det gjorde jeg, og jeg bestemte meg for at det var det jeg skulle leve etter. Ingen har noen sinne vært mindre verdt i mine øyne, men nå var tiden for å si det jeg tenkte høyt. Jeg har alltid vist at kjønn ikke har vært en sperre for meg, men familien min måtte vite det. Jeg tror jeg prøvde å komme ut som «pan seksuell» sikkert tre ganger før jeg bare gav opp. Det var ikke vitsi fordi det var ingen som hørte på meg når jeg sa det. Ikke på den negative måten, men det var rett og slett ingen reaksjon. Mamma drakk kaffen sin og så vidre på tv, pappa så ikke ut til å høre meg en gang – og etterhvert bare lot jeg være. De fikk eventuellt ta det som det kommer om jeg møtte opp med en dame eller transperson en dag.
I disse dager så prøver jeg bare å støtte, vise at jeg er en «supporter of LGBT rights» noe som jeg egentlig har funnet lett. Min rolle har vært å skrive for meg selv, hva jeg oppfatter – hva jeg ser. Jeg vil være med på kampen, men da jeg ikke akkurat er i superform har skriving blitt mitt svar.
Jeg kjenner så mange som går igjennom kampen på grunn av sin seksualitet, noe jeg synes er direkte trist. Det er ikke din plass å få folk til å skamme seg på grunn av sin legning. Det er ikke noe man velger, det er ikke noe man kan ta bort. Det er en del av deg, en del du skal bære med stolthet. Som en diger medalje som skinner i sola mens du tusler igjennom gatene med hode hevet. Det er et vakkert syn å se «skjeive mennesker» bære seg selv med stolthet – akkurat som de er. Det er et slag i trynet til verden som sier «Du knekker ikke meg, fordi jeg er sterk. Sterkere enn du noen gang kan inbille deg».
Kind of like COME AT ME BRO!
Jeg vil at dere skal huske det at dere er verdt kjærlighet, dere er verdt håp. Dere skal ikke stå på sidelinjen, krev respekten dere fortjener. Fordi mennesker som står for dem de er, det er de som skinner sterkest. Vær en stjerne, ikke la andre definere deg.
Hailey
(Christine minner om at hun ser etter gjestebloggere, så send mail!)
