Jeg fikk dette som en kommentar på gjesteblogginnlegget, og følte at det fortjente sitt eget innlegg, da slike tanker er viktige at folk får se! Synliggjøring ftw!

“Hei, flotte Christine;-)

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Dette er første gang jeg setter ord på dette uforklarlige som jeg har gjemt bort innerst i en mørk korridor i hodet mitt siden jeg var 10-12 år. Det er ikke til å stikke under en stol at de siste ukers mediadekning om å være født i feil kropp har satt tankene i sving. Igjen. Men jeg passer ikke helt inn der heller. Syns det er fint at du tar opp dette med at det ikke trenger å være enten eller. Tror det er mange som svever frem og tilbake midt imellom der. Og du trenger ikke like Barbie heller. Jeg har hatt interesse for biler og superhelter i hele mitt liv.

Jeg er født med penis, og den har jeg enda:-). Jeg har levd det livet som samfunnet har ment jeg skal leve, og håpet jeg skulle vokse av meg de “rare” tankene. Tankene har ikke forsvunnet, og innimellom tør jeg å utfolde meg, når jeg er helt alene. Det har jeg gjort i 20 år. Kjønnet jeg er i hodet er litt flytende, legning likeså (sistnevnte har jeg heldigvis fått utløp for).

Nå er jeg 35 år med kone og barn, og syns ikke det er på sin plass å sprette ut offentlig for å bli hengt ut som et freak-show. Spesielt med tanke på mine barn.

Derfor gleder det meg at du og mange flere tør å stå fram som dere er. Enn så lenge lever jeg videre med å følge med på deres utvikling, og er stolt på deres vegne. Kanskje en dag? men det sitter langt inne.

Tar gjerne imot tips til flere som blogger om det samme. Leser også Luca sin blogg.

God helg;-)“

Hei! Tusen takk for kommentaren din!

Først og fremst, jeg føler meg utrolig priviligert for at du for første gang skriver om tematikken her på min blogg! Tusen takk!

Forøvrig, biler og superhelter er bare best! <3

Å håpe at man skal vokse av seg tankene er noe mange av oss kan kjenne seg igjen i, og at man tilogmed kan klare å fortrenge de ganske dypt. Men så kommer den ene triggende tingen, slik som serien «født i feil kropp», og alle de tankene kommer skyllende inn igjen, slik som du beskriver.

Mange svever imellom mann og kvinne, og mange svever utenfor kjønn fullstendig, så uansett hvor(hvis du ønsker) du skulle føle at du hører hjemme så er du ikke alene.

Du belyser noe som er ganske viktig, nemlig å bli hengt ut som ett “freakshow”.

Min erfaring når jeg har sett andre, som er eldre enn meg og med mer voksne barn komme ut, er at jo mer selvsikre de er når de kommer ut, jo mindre motstand møter de. I tillegg så er ens eget bilde av reaksjonene man møter mye værre enn det som vil skje i realiteten. Jeg vil hevde at til tross for normativiteten i serien «Født i feil kropp» så er dette en gyllen sjanse til å komme ut for mange, og vise til serien i samme slengen. Så får man heller gjøre folk oppmerksom på at interesser ikke er lik kjønn etterpå. :-p

Men for å bare være alvorlig ett sekund, man har jo sett andre som har gått før deg, som faktisk har blitt hengt ut offentlig. Ta Lise Lindalen for eksempel, og hvordan Carl I. Hagen totalt gikk over alle nivåer for hva som er ok i media, og hvem ble hengt ut i ettertid? Hagen! (Google this)

Hvis du med offentlig kanskje sikter til vennekretsen og svigerfamilie og din familie, så derimot kan frykten din være reell, da jeg ikke kjenner disse menneskene. Jeg vet godt hva det vil si når familie reagerer negativt, og jeg husker godt frykten før jeg kom ut.

Du kan ikke styre hva de rundt deg tenker, men å jobbe med holdninger på forhånd kan ha en posititv effekt. Jeg brukte en genderbendende artist(YOHIO) for å teste vannet hos broren min, og gitt hans reaksjon er jeg glad jeg gjorde det. Det gav meg også ett mye bedre bilde av hvordan han kunne komme til å reagere.

Men til syvende og sist, om folk ikke er villig til å legge fra seg arkaiske fordommer og idioti for noen de kjenner og skal være glad i, er de egentlig verdt å ha i livet sitt da?

Bare for å ha sagt det, jeg var også etablert med samboer og barn. Jeg kom ut til hu tidlig riktignok, for å sørge for at det var på bordet. Men det gav ett bedre grunnlag for samarbeid selv om det ofte kunne veie tungt på forholdet. For barna(stesønn og datteren min) var det rimelig null stress og rett frem, siden de var såpass små da.

Men flere barn vil nok kunne se dette uten å være egosentriske. De vil kunne forstå at dette er noe som har veid sykt tungt på forelderen sin. På samme måte som du vil at barna dine skal være lykkelige, så vil nok kidsa dine det samme for deg.

Se for deg hvordan du ville reagert, om du fikk vite at ett av barna dine holdt noe tilbake i frykt for hvordan du vil reagere, eller hva andre vil si om deg og barnet.

Setter veldig stor pris på at du følger med oss som er offentlig, og er stolt på våre vegne. Men husk at vi er offentlige av én grunn, å gjøre det lettere og tryggere for andre å leve som seg selv akkurat som de er. Selv om det vil ta tid å komme til det punktet av absolutt frihet.

Hvis det skulle vise seg at du ønsker å gjøre noe med det, så hold meg gjerne oppdatert, jeg har nok ikke mulighet til å bistå no særlig, men jeg vil gjerne vite om det utvikler seg.

Uansett masse lykke til! Og takk igjen!

(Linker:

– Luca sin dokumentar: http://p3.no/dokumentar/mann-uten-penis/

– Engelsk “komme ut” guide beregnet på ungdom, ikke nødvendigvis noe du trenger, men utrolig bra: https://www.lgbtyouth.org.uk/files/documents/guides/Coming_out_guide_-_T.pdf

– Tarald Stein sin forfatterside, han har holdt på en stund: http://framandkar.wordpress.com/?ref=spelling

Mange av de andre driver skikkelige rosablogger, og det linker jeg ikke til av prinsipp :-p men jeg jobber med en ressursliste, men blir nok en stund til den kommer.)