– Ikke alle transkvinner visste at de egentlig var jenter når de var små.
– Ikke alle transkvinner vokste opp og følte seg dratt mot stereotypiske “jente”leker eller klær.
Mange av oss finner det ikke ut, eller klarer ikke sette ord på følelsene våre før vi er større og det er helt ok.
Det dyttes enormt på oss at vi skal ha funnet ut dette mens vi var små. At vi skal ha vist klare tegn fra det sekundet foreldre begynte å kle på oss og dyttet oss inn i en kjønnsbås.
Det blir sett på som “bedre” og “renere” om man viste tegn tidlig. Det er historien alle cisfolk vil høre når de spør “Hvor lenge har du visst?”
Den de fleste av oss har fortalt, enten det var sant eller ei. Selv jeg pleier å svare at “jeg har jo alltid visst at noe skurra” og det stemmer jo til en viss grad. Men når det eksakt begynte er umulig å si. Jeg husker ikke stort fra fire-fem års alderen, skal man huske stort fra da uansett? Og hvor sterk kjønnsidentitet har et barn i den alderen? Hint: ikke sterk. De oppfatningene man har av kjønn er de man har sett sine foreldre ha, eller blitt dyttet på.
Problemet synliggjør seg enda mer når noen “oppdager” seg selv i høyere alder og selvrealiserer da. De blir malt som syke menn med seksuelle fetisjer uten å regnes som “trans nok”. Med det sagt så er det ingenting i veien med seksuelle fetisjer basert på samtykke. Men å dytte transpersoner ned i denne båsen kun for å være trans er undergraving av vedkommendes identitet. De blir avskrevet som at de kan fortsette å leve som menn og så heller kle på seg og slikt når de er alene. De må gjerne forbli i skapet for å bevare familieliv og forhold. Det triste med dette er at mennesker i skapet er ikke hele mennesker. De funker ikke like bra som de burde. Det er litt som å stå på skøyter med kun én skøyte. Du kan fortsatt stå, men du hadde stått veldig mye bedre og balansert om du hadde to. Som sagt, folk er bedre når de får være seg selv, uten å måtte leve opp til standarer om når de skal ha funnet ut som seg selv eller hva de må være.
(Det er like mye verdt å komme ut når man er 60 som når man er 6!)
Det finnes ikke en standard for hvordan man er trans eller hvordan man gjør kjønn. Det finnes 7 milliarder mennesker på jorden og like mange måter å gjøre kjønn på. Vi oppdager alle hvem vi er når vi er klare for det eller når vi kan. Dette skjer på mange forskjellige måter og de er alle fullstendig reelle! Ikke la noen fortelle deg noe annet!
Jeg ønsker bare å meddele at jeg har opplevd det samme på samme måte. Jeg var 33 år gammel da jeg endelig sto frem og fortalte hvordan det egentlig var, og jeg er veldig happy med den beslutningen per i dag. Selv visste jeg at noe skurra allerede da jeg var 2-3 år gammel, men det var først når jeg kom i puberteten at jeg faktisk skjønte hva det var. Pr. da manglet jeg selvtillit nok til å ta dette opp med foreldre og lærere, jeg bare gikk i samme tralten, og lot som om alt var normalt. Etter at jeg ble voksen, prøvde jeg fortvilt å være den mannen som mine foreldre trodde jeg var, men jeg ble bare mer deprimert og suicidal. Til slutt måtte jeg gjøre noe, og jeg besluttet å få hjelp av en venninne med å stå frem for mine foreldre. Etter det har egentlig livet vært mer eller mindre en dans på roser for mitt vedkommende. Både mine kolleger, perifere venner (bekjente), familie, og nærmiljø ellers godtar meg for den jeg er per i dag. Jeg skulle ønske at jeg hadde mot nok til å stå frem da jeg var 12, men slik ble det bare ikke. Men jeg ser fortsatt lyst på fremtiden, og satser på at alt løser seg for snille jenter… 😉
Bra skrevet! Det er bra du tar opp slike temaer. I mediene så kommer alltid stereotypene opp, der transkjønnede personer oppdagde at de fikk tildelt feil kjønn da de var småe. Ikke alle oppdager det når de er 3 – 7 år gamle. Jeg oppdagde ikke noe før “puberteten” kom, rundt 13 årsalderen. På barneskolen var jeg ikke noe stereotypisk maskulin eller noe slik. Jeg var bare ett barn og ett menneske. Jeg misliker at aviser, blader og andre medier alltid skal dyrke disse fordommene. Det er sant at noen oppdager det tidlig, men sletten ikke alle. Vi er like forskjellige som alle andre. Det er puberteten som gjør at vi merker de forskjellige kjønnene. Før den tid, så er ofte folk bare barn som nyter barndommen sin. Barn er barn.
Jeg kom ut igår som trans gutt. Jeg har ikke, såvidt jeg vet, visst klare tegn til dette som barn. Men nå som jeg er eldre (ung voksen) vet jeg veldig godt hvem jeg er. Jeg er mye mer gutt enn jeg noen gang har følt meg jente. Jeg fikk utrolig mye støtte fra folk på skolen og andre venner da jeg kom ut og er veldig lykkelig med det.
Jeg har slitt med sterke depresjoner og vært nær å ta livet av meg mange ganger, nå føles det ut som en stor og tung stein har blitt løftet fra nakken min. Det føles fantastisk å kunne være seg selv og bli sett som den man føler seg som innvendig.
Flott artikkel.
Alder er uvesentlig, det viktigste er at man erkjenner seg selv og godtar det. Det er jo ikke noen man velger, og for mange kan det være svert vanskelig og goda seg selv. Hver må ta det når tiden er riktig. Men heldigvis har det blitt litt mer åpenhet om det i samfunnet de siste årene. Om bare riksen kunne fulgt med i timen?..
Ida Beate Paulsen: Jeg tror jeg kommer til å bruke denne kommentaren til et innlegg om responsen på akkurat det innlegget. Men alle kommentarene blir anonyme 🙂 Takk!
Sebastian: Word! Er nettopp det jeg tenker.
Jeg tror jeg kommer til å bruke denne kommentaren til et innlegg om responsen på akkurat det innlegget. Men alle kommentarene blir anonyme 🙂 Takk!
Julie: Så var det det da… Skal visstnok ha blitt bedre der i det siste tho
Jeg er ikke trans*, men synes det er bra at du nyanserer bildet og presiserer at når vedkommende skjønner tegninga varierer fra person til person. Jeg tror at flere kjenner seg igjen i dette. Du gir de en stemme. Bra skrevet.