Har vore så heldig og priviligert at eg aldri har følt at eg har vore nødd til å komme ut av noko skap, og har aldri følt at det var hemmeleg eller noko eg måtte skjule. Har alltid hatt ein “erfaring tilseier at eg er heterofil, men eg utelukkar ingenting” – og ein dag fall eg pladask for ei jente, så då er eg minst bifil, i den grad eg diggar å sette meg sjølv i bås. Det var supergreitt, mamma var superhype, pappa tigga Lakërol av ho første gong dei møttast, og det einaste som var kleint var når morfar ringte meg fordi han følte for å forsikre meg om at han ikkje hadde noko som helst problem med det. Så er heldig sånn sett!

Jeg kom ut som bi da jeg fikk min første kjæreste. Da var jeg 19. Kom ut som trans siden. Veksler mellom å si at jeg er bi og pan. Følte jeg måtte komme ut med legningen min på nytt igjen etter å ha kommet ut som trans da tydeligvis folk ikke hadde fått det med seg til tross for at jeg aldri har lagt skjul på det.

Jeg begynte komme ut-prosessen som bi da jeg var 14-15 år. Denne perioden var preget av mange negative følelser, spesielt fordi jeg kommer fra et lite sted med mange fordommer og kjipe folk. Var veldig redd for hets og å ikke bli tatt seriøst, og i noen tilfeller var dessverre den redselen ikke uten grunn. Nå er jeg mer eller mindre helt ute som bi, men har fremdeles en del beskyttelses-instinkter når jeg er ute med kjæresten min, spesielt der jeg er oppvokst. Det er flere situasjoner i livet mitt hvor jeg vurderer nøye om det er trygt å “komme ut” som skeiv. I tillegg er jeg halvveis i skapet som nonbinary/kjønnsfri. Tror nok aldri jeg tør å komme helt ut, for det med kjønnsidentitet syns jeg er vanskelig og forvirrende. De viktigste personene i livet mitt vet det, men for resten av verden er jeg bare kvinne. Det er nok ikke optimalt, men akkurat nå er skapet det som føles tryggest og mest komfortabelt. Det er vanskelig nok for samfunnet å akseptere binære transpersoner, og det føles ut som om det aldri kommer til å bli nok aksept for mennesker som står utenfor tokjønnssystemet…

Har egentlig gitt litt opp på det å “komme ut” sånn sett. Har ingen problemer med å snakke om at jeg er ace, men om jeg er i kontakt med folk som aldri har hørt om det blir det bare jævlig slitsomt å måtte forklare seg igjen, og igjen og igjen… Og det om en seksualitet som mange ikke mener er noe vits å snakke om/fokusere på! Om jeg da i tillegg skulle ha kommet ut som nonbinary/genderfluid/vettasøren (skjer nok ikke på leeeeeeenge) hadde jeg nok blitt stående og snakke en stund, for å si det sånn. Æsj, er slitsomt å ikke “eksistere”!

Det er noe tragikomisk over å skulle forestille meg noen prøve å forklare for en halvfull tulling på byen at nei, jeg vil ikke bli med deg hjem og ha sex med deg. – Faktisk vil jeg aldri ha sex. Ikke med noen. Drit i!

Maria: Det kan jeg se… Blir vel til at man utelater delen med “aldri” vel?

Jeg vet ikke hva jeg er, men det ligger nok kanskje et sted mellom demiseksuell og aseksuell… Har “kommet ut” til kjæresten og et par venner, og de er støttende, men jeg tror hun ene er sikker på at jeg skjuler å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep, og han andre tror at jeg ikke har funnet den jeg burde ha sex med enda.
Kjæresten min er faktisk den eneste som ikke prøver å komme med bortforklaringer på mine vegne. “Det forandrer jo ingenting!”, sa han, smilende. Puh.
Ironisk nok kommer jeg fra en ekstremt sex-positiv familie med klassisk opplyst hippie-mamma, flere legninger i søskenflokken og vane for å diskutere mye rart ved middagsbordet – men aseksuell, eller i alle fall nærmere aseksuell enn …seksuell, det tror jeg de ville syntes var rart.
Hele samfunnet er bygd opp rundt sex, virker det som. Jeg føler meg utenfor, som om det er noe jeg bare ikke har skjønt. Jeg har hatt sex, har det jevnlig (om ikke ofte) og kan både like det og få orgasme underveis – men jeg søker aldri til det. Jeg bare lar det skje meg. Hadde noen sagt til meg at sex aldri ville bli et tema igjen i livet mitt, ville jeg nok pustet lettet ut.
– – –
Jeg leser mange heftige historier om legning og veien ut av skapet, og føler vel at min historie er litt kjedelig og uproblematisk i forhold, men dette var mine two cents, da. Kudos til alle dere der ute som _faktisk_ kjemper en kamp!

Anonym: det der hørtes ut som en dessverre ganske typisk opplevelse for mange som er demiseksuelle/ace. Og ja, samfunnet er overseksualisert og man regnes som rar om man ikke liker/har sex. Så det er helt legitimt å synes det er vanskelig å ikke ønske sex i et slikt samfunn.