(Bildene i dette innlegget er fra tidligere blogginnlegg, fra gammelt, til nytt.
En ting som ikke stopper å forundre meg er det å treffe nye folk. Ikke at de gjør noe galt eller legger merke noe som ikke er der. Det som forundrer meg med disse førstegangsmøtene, er meg selv. Hvor naturlig, blid, åpen og avslappet jeg er ovenfor disse menneskene. Hvor lite jeg bekymrer meg for noenting rundt dette lenger og det føles så perverst godt! Hver eneste gang! Jeg er tilbake til mitt gamle meg igjen, bare bedre, og enda finere på håret!^^
Ikke på bildet over da riktignok xD
Noen få områder har vært betont med frykt lengre enn resten av landet, deriblandt nabolaget mitt. Jeg tror det skyldes hendelsen med naboen og det faktum at dette er menneskene man bor tett på, og ser ofte. Og selvsagt det faktum at de har vært direkte vitner til “endringen”.
Men nå er det borte!
Jeg skravler med de, ler med de, og alle tegn av ukomfortable meg, er borte.
Jeg føler at jeg har oppnådd ett nivå av frihet som jeg ikke trodde var mulig. Som om noe har holdt meg nede og hindret meg i å virkelig se/oppleve det rundt meg på veldig lenge.
Jeg skjønner jo selvsagt hva som har skjedd, nesa peker lengre opp enn ned i asfalten. Jeg ser rett frem og tidvis opp og da er det utrolig hvor mye man faktisk får med seg av detaljer i hverdagen!(nå skakke jeg ta av helt og fortelle om fargene på det daue, frosne treet i hagen) :-p
Men det er veldig bra ihvertfall!
Jeg er usikker på hvor lenge det er siden jeg gikk “fulltid”, siden jeg var fulltid en god stund før jeg stod frem på Facebook(27 Des. 2012).
Men det føles fortsatt ganske nytt og fantastisk ut, samtidig som ting nå har blitt ei vane, alle nye rutiner og alt slik. Men bare det å våkne opp og føle seg tilfreds med hvem man er, at jeg ikke føler meg fullstendig utilpass med hvem jeg er og den kroppen jeg har, er en opplevelse i seg selv.
Jeg husker ikke nøyaktig når det skjedde, men det er veldig lenge siden nå.
Veldig lenge opplevde jeg å våkne opp med en følelse av at jeg fortsatt var “mann”, men at jeg skulle vært “kvinne” (basert utifra hvordan det gjengse samfunn ser kjønn). At uansett hvordan jeg var sminket eller hva slags klær jeg hadde på, så stod det fortsatt en mann og tittet tilbake på meg fra speilet.
Til slutt innså jeg at det var ikke snakk om utseende, men en mental tilstand. Så jeg begynte å slappe mer av, og la mest vekt på å føle meg vel.
Sakte, men sikkert, så endret holdningen min seg. Det er derfor jeg ikke aner nøyaktig når det skjedde, fordi jeg plutselig en dag bare ble klar over at jeg så på meg selv på akkurat den måten jeg ønsket. Jeg følte meg som jente, og ei jente titta tilbake på meg i speilet.
Jeg håper og tror, at jeg nå utstråler mer selvsikkerhet og varme, for det er noe av det viktigste som folk ubevisst oppfatter når de møter deg. Om du tenker at du har noe å skjule, så sender du ut signaler til andre om akkurat det!
Første steget er å slappe av, la de værste bekymringene gå og innse at dette ikke vil bli gjort over natta. Først da kan man starte den indre og mest viktige endringen av seg selv, til den man ønsker å bli!
Så, samme gamle meg, bare enda finere på håret!^^
