Imorgen skal jeg endelig til elektrolysen! Føler jeg ser ut som en tulling nå… Og er redd hu dama kommer til å dåne over alt håret som nå pryder denne dumme overleppa… Lenge siden jeg har vært så enormt dysforisk over noenting og gruer meg til en jul med “bart”…
I tillegg så er ikke ting helt på par mellom meg og eksen… Blir mye drittslengning enda jeg føler jeg prøver å være imøtekommende. Fra mitt ståsted virker det som at hun skal overdrive sin “nyfunnede frihet”… Min interesse ligger utelukkende hos barna og økonomisk. Mens jeg føler hennes ligger annet steds. Men slik er det nå engang. Hadde brudd vært enkelt hadde man ikke kviet seg før og etter…
In other news! Har endelig fått bestilt meg vinterstøvletter! Var heldig og fant ett tilbud på ett par til bare 350 kr som virket ok, og at de ville overleve vinteren.
I tillegg så kan vi nevne at jeg var litt irritert på min mor angående at hun ikke klarer å kjønne meg riktig. Hun mente jeg måtte gi henne tid, jeg mente at hun har fått masse tid og siden hun ikke gjør ett forsøk på å endre tiltaleform føler jeg at hun ikke aksepterer det allikevel. I tillegg hadde hun sagt sist gang jeg så henne at hun ikke gadd å styre med alt det “kjønnsgreiene” noe som gjorde veldig vondt. Det var Forøvrig hennes respons når jeg ba henne slutt så bruke “han” om meg til sønnen min… Eldstemann blir veldig forvirret når andre bruker feil pronomen mens vi andre bruker riktig. Og jeg vil virkelig ikke at han skal slite overhodet med dette…
Har ikke mye å si idag…. Er syk og sliten… Har brukt mesteparten av dagen til å se film, med barna og alene. S er på besøk hos ei venninne. Eneste fornuftige jeg har gjort idag er å lage middag til barna. Koteletter med potet og gulrot. Hadde glemt at jeg egentlig ikke liker koteletter no særlig, men var lenge siden jeg har spist det, barna så ut til å sette pris på maten da riktignok, kan vel se en seier i det!
Høydepunktet iløpet av dagen var vel å se “Serenity” igjen. Har sett den kanskje 30 ganger siden jeg kjøpte den rett etter den ble sluppet. Det er jo filmen som ble laget for å gi en avslutning på serien “Firefly” som ble kansellerert i første sesong *R.I.P.*
Jeg sparer jo hår til tirsdagen når jeg skal på elektrolyse igjen. Og det er direkte jævlig… Masse små jævler som kommer ut av overleppen mi og ser direkte groteske ut… Kommer til å bli eremitt frem til dette er ferdig tenke jeg… Og bruke skjerf rundt halve trynet som en eller annen mangafigur når jeg skal til elekolysen…
Igår var en god dag i hovedsak, med en liten fuck up fra min side:-p Jeg skulle jo som kjent til elektrolyse, for første gang! Men på morningen hadde jeg vært veldig stresset og barbert vekk hårene på overleppen, så da fikk hun ingenting å gripe tak i… Så da måtte vi avtale ny time til uken, men hun var ihvertfall ålreit og lot meg slippe å betale da, så det var snilt.
Så var det ut i bilen igjen, men jeg var ikke så fysen på å sitte i bilen i 3 timer og fikse på ipaden, så jeg fikk tak i en annen koselig kar i Skeiv Ungdom og fikk møtt opp med han rett ved kontoret, han dro meg med på litt thai takeaway, som smakte sykt godt! (Kan også bare være jeg som er uvandt med take-away:-p) Men i tillegg så kan man da krysse av første gangen jeg har vært meg selv på “restaurant” og bestilt mat, det var ganske Nice. Og var fullstendig uten angst. Jeg har generelt lite angst om dagen, og følelsen er utrolig god! Det mangler vel bare å stå frem på den gamle facebooken og våge meg på tur i butikken så har jeg ordnet unna de fleste/værste milepælene! Gleder meg veldig til å komme tilbake til behandleren min og vise så enormt gode resultater! Så var det inn på møte, og vi ble sittende en stund etter det også, hyggelig lag og folk hadde lite å gjøre:-p Fant også ut at jeg er en smule prippen xD synes det kræsjer bra med det faktum at jeg er en smule Harry også:-p men pytt pytt:-p Så var det lang vei hjem, hvor eksen satt og så film, de hadde spart litt mat til meg så jeg fikk spist litt da også(Taco er nam!) og skulle egentlig ha en seriøs prat med henne, men jeg var rett og slett for sliten til å være sinna, så et ble til en kjapp diskusjon istedet. :-p
Må stusse litt, jeg er usikker på hva hun tenker om at det er slutt. På den ene siden virker hun glad for å være fri og nyter den virkelig ved å være en del ute og vidne kontaktnettet sitt, noe hun begynte med før det ble slutt. Mens på den andre siden virker det som hun vurderer forholdet og om hun har noen følelser for meg igjen, noe jeg tror ligger i henne enda. Men hvem vet? Ikke kan jeg lese tanker og ikke er jeg sikker på hva jeg selv vil heller. Jeg vet at det finnes en ting som hadde måtte litt endret på om vi skulle vært sammen, men jeg tviler på at hun ønsker akkurat den tingen, så det får nok være som det er:-)
Vel, idag har jeg hatt en god opplevelse og den var i telefonen. Som de fleste veit så har jo en av mine store akilleshæler vært stemmen min. Og telefonen er vel egentlig det beste stedet å finne ut om man passerer stemmemessig. Så idag måtte jeg ringe opp igjen ett selvsagt som hadde ringt meg, det gjaldt no greier:-p Og fra de svarte var damen i telefonen veldig hyggelig. Hun skulle skjekke opp saken min og spurte om det var den mobilen jeg ringte fra nå, de hadde ringt til. Jeg svarte ja og så begynte hun å trykke rundt på pcen sin. “Christine ! Der var du ja, skal vi se… ” utbrøt hun brått idet hun fant meg i systemet. I tilleg hørte jeg henne bruke riktig pronomen når hun spurte en annen person bak henne om noe angående meg. Det var ganske najs!
Jeg skjønner at dette kan virke teit for noen, men jeg skal forsøke å forklare. Jeg endret navnet mitt tidlig, før jeg hadde stemmen på topp, og litt av problemet har da vært at folk har blitt forvirret på om jeg var meg når jeg ringer steder og oppgir navnet mitt, det har vært veldig vondt… Jeg ringte jo DNB en gang angående noe trøbbel med kontoen min, og idet jeg legger ut om kontoen og hva jeg ønsker gjort blir jeg brått avbrutt. “Men er det du som er Christine da?” Hvorpå jeg var nødt til å svare ja, og hevde at jeg var hes eller no slikt… Så idag var en god dag!
Imorgen har jeg min første time til elektrolyse, det er litt skummelt men jeg har vært ute og skaffet bedøvelseskrem slik jeg fikk beskjed om! Må innrømme jeg gruer meg litt uansett, men sålenge hun gjør det riktig så blir resultatet verdt det!
I tillegg så har jeg møte i TpU imorgen, så jeg må sitte der med rød og hoven overleppe og diskutere ting… Flaut! Blir nok til at jeg tar med meg Vål’enga skjerfet mitt og skylder på kulda! Det er nok best!
Idag kom da S hjem! Som jeg skrev igår så savnet jeg henne til tross for at vi ikke faktisk var sammen mer, tror det har litt med vane og følelser å gjøre. Samt at eldstemann savnet mammaen sin sterkt! Han ble i fyr og flamme når han hørte at vi skull hente mammaen og lillesøstra si! Han sovnet riktignok i bilen på vei til… Skulle ønske jeg kunne det selv, savner å sove i bil egentlig. Men sovner jeg så blir det trøbbel gitt, og trøbbel, det har vi ikke råd til, på flere måter!
Nå om dagen har jeg gått litt forbi den androgyne stilen, da jeg føler jeg passerer greit og skal straks begynne med elektrolyse(og så fort den begynne å virke blir selvtilliten bedre). Jeg sminker meg litt mer enn før og tør å faktisk bruke stemmen min istedetfor å finne igjen den mørke ekle greia. Det føles faktisk ganske bra! Det er også god trening i å gi faen i hva folk synes!
Vi kom oss til Gardermoen og måtte vente da flyet fra Værnes var forsinket(sjokk!). De kom ut og jeg merket jeg ble veldig glad for å se begge igjen, men kun minstejenta fikk en klem, og den var til gjengjeld veldig lang. Det var veldig klein stemning i bilen først og vi var faktisk på nippet til å begynne en krangel med en gang, men klarte å holde oss. Etter hvert klarte vi å diskutere normale ting og ha litt vanlig “kaffeprat”. En rar ting riktignok, var eldstemann, hele tiden mens de var borte har han vært en engel, og da mener jeg engel med massivt stor E, foruten den dagen vi hadde besøk. Men så fort resten av familien var inne i bilen så ble han litt ufyselig og masete igjen. Jeg stusser på om han er redd han ikke skulle få nok oppmerksomhet, så vi prøvde å sørge for at han skulle få det. Jeg satt ekstra med han ved middagsbordet og var lang i lunta når han ble trøblete angående nattaritualet.
Resten av kvelden ble brukt til å slappe av, se litt Firefly og fortsette “kaffepraten”. Men dessverre så ble det litt trefninger fra begge hold, men den ene parten trakk seg bakover tilbake til Vestbredden(soverommet) og slik unngikk vi unødvendig ildgivning da vi heller burde hvile, samle styrke og møtes til fredsforhandlinger istedet!
Jeg er usikker på hvordan dette vil gå fremover, men det er jo litt av greia med ett brudd!
Ikveld har jeg julefilmkveld! Noe av det beste jeg vet! Jeg fikk riktignok ikke noen til å komme på besøk, men pytt pytt, da får jeg tid til å kanskje litt godteri, drikke litt hyggelig, skrive og se fantastisk bra filmer! Jeg tenkte at i tro juleånd så begynner jeg med Alene Hjemme 1, går rolig over til Love Actually før jeg avslutter med Alene Hjemme 2, hvis det skulle bli tid!
Siden jeg er alene blir det jo multitasking for alle pengene da, så jeg har blitt sittende å skrive på en historie av noe slag, aner aldri hvor de greiene ender jeg, samt at jeg debatterer transrettigheter online, så det blir en del å ta seg til. Imorgen kommer S hjem med minstejenta, jeg gleder meg virkelig til å se de igjen! Ja, jeg vet det er litt rart å savne en person man nettopp har gjort det slutt med og man er i prinsippet sinna på, men hva kan jeg si, det føles rart å være alene…. Og hun er jo den andre av to foreldre til våre barn, man kan jo ikke nekte for at det veier tungt jevnt over. I tillegg så savner jo eldstemann mammaen sin, han har aldri vært en uke uten henne så det kan jeg uten tvil forstå! Tror det har vært tøft for han men har sørget for at han har hatt det veldig bra i mellomtiden så tror han har syntes det har vært greit!
Må virkelig si det blir uvandt at vi ikke er en hel familie lenger, nå vet jeg selvsagt ikke hva som kommer til å skje i fremtiden da, men jeg har liksom blitt så vandt til at vi er en nesten “normal” familie og nå skal vi liksom ikke være det engang lenger.
Og i tillegg så har man jo den usikkerheten for fremtiden, hvor vil dette gå? hva vil fremtiden bringe? Vil man noensinne finne noen å være sammen med igjen? Som kan takle alt det som følger ved en transkjønnet jente med barn og dårlig råd? Kan kjærligheten virker trumfe alt det? Ikke vet jeg, men jeg håper sannelig det!
Ja… Da kan det se ut til at jeg har singel blitt… Nei dette er ikke copy/paste fra Januar… Dette skjedde på fredag.
Skal ikke si for mye da dette er personlig, men kan si såpass at det var jeg som gjorde det slutt, men at det er flere grunner, fra begge hold. Jeg er selvsagt ikke uskyldig, og jeg følte meg egentlig presset til å gjøre det slutt. Men det var nødvendig… Jeg skulle ønske det ikke var slik men jeg ser ingen mulighet for å kunne gå videre slik ting har blitt og har vært. Dette er selvsagt leit og jeg har det ikke helt tipp topp, spesielt med tanke på at jeg skal straks ut på Facebook, men planen er planen uansett! Det finnes lite annet jeg skulle ønske enn at det kom til å ordne seg men det gjør det faktisk ikke om ting forblir de samme og det som må gjøres er ikke akseptabelt. Jeg er fremdeles veldig glad i henne og håper vi kan gjøre dette på en slik måte at det påvirker barna minst mulig…
På lørdag så var jeg invitert ut med de to kameratene jeg nettopp hadde kommet ut til. I en del år har vi hatt en tradisjon av å spise kebab og så dra på kino, så det var akkurat det vi gjorde! De var fullt klar over at jeg ikke er gutt lenger, men det stoppet ingen av oss i å være akkurat som i gamle dager. Snakke dritt, dele nyheter og debattere interesser. Sjelden har det vært så godt å være utendørs, det må jeg virkelig si! Btw, vi så Skyfall, den Eide!
Idag hentet jeg guttungen hos min far, og så dro vi logisk nok hjem. Gikk en kjapp tur med vovven, og så har vi slappet av etterpå. Han har virkelig vært en drømmeunge mens S er i Steinkjer, og det har vært deilig å ha en hel uke uten stress!
Idag har jeg hatt en eksepsjonelt god dag! Eller igår da…
Opp og stå, guttungen hadde allerede stått opp(S og minstejenta er jo i Steinkjer). Han hadde satt på tven og raidet skapet for vingummi, enten det eller så hadde jeg glemt den i sofaen, siden jeg ikke husket selv fikk han ikke noen negativ tilbakemelding for det:-p
Så var det opp, sminke seg, sette kursen for min mor, slippe av junior til imorgen, de skulle få ha en hyggelig dag med tur i snøen, aking og snøfotball, tror det ble kult! Videre så kjørte jeg inn til Oslo for å møte til konsultasjon for elektrolyse. Stedet lå ved Grünerløkka, og var overraskende enkelt å finne, helt rart med tanke på hvor mye jeg hater Oslo trafikk:-p Når jeg kom inn slet jeg litt riktignok, jeg måtte spørre meg litt om men fant det forholdsvis fort. For de som har fulgt med på bloggen så vet de at forrige setning var omtrent på mirakel nivå! Det å spontant snakke med fremmede er ikke noe jeg har gjort ofte, eller noensinne som meg selv, og det gikk enormt bra. “Er det her elektrolyseklinkken er?” Spurte jeg, “Jada!” Fikk jeg pent tilbake av en smilende voksen dame bak en skranke. Min neste tanke var “WTF? Merket hun ingenting?” Og det gjorde hun visst ikke. Etter ett kvarter ble jeg hentet av terapeuten(er det riktig tittel?), og hun var veldig hyggelig. Jeg var veldig nervøs og utenfor til å begynne med, det var så uvandt. Etter en stund skjønte jeg hva som var greia. Hun hadde glemt en liten detalj, og til tross for å ha undersøkt ansiktet mitt nøye og snakket med meg en stund på kloss hold. Hun hadde glemt at jeg var trans, og skjønte det ikke av seg selv. Helt helt på slutten spurte hun om jeg kanskje hadde en hormonell ubalanse fordi hun hadde sett slik hårvekst på kvinner før, jeg svarte at jeg var født kroppslig mann, så joa, en viss hormonell ubalanse:-p Plutselig så jeg Emailen og telefonsamtalen ramlet ned i hodet hennes, man kunne praktisk talt lese mailen i øynene hennes. “Å! Var det deg! Hadde fullstendig glemt at du skulle komme idag! Men du har jo så fin hud og lite naturlig ansiktshår! Åssen er det mulig? ” Trodde jeg skulle dø av rødming inne hos henne:-p Så fikk en liten boost der da!!:-)
Kjapp oppsummering av igår, S var på sykehus og besøkte venner i Oslo, jeg passet en syk eldstemann og rampete minstejente. S var snill og kjøpte Firefly serien til meg, hun hadde bare plutselig kommet over den i en Platekompaniet butikk! Sykt! Så den skal jeg få kose meg med mens S er i Steinkjær.
I tillegg fikk jeg melding fra min onkel, altså pappas bror, hvor han var hyggelig og viste støtte. Pappa har vært enormt effektiv den siste uken etter min bror fikk vite det, å fortelle om meg til andre altså. Det er veldig bra gjort av han egentlig, og det virker som at han framlegger det på en smart måte, for ifølge han selv så får jeg utelukkende støtte.
Idag dro S til sin mor i Trøndelag… Hun tok med seg minstejenta og en bag på 16 kilo, som ifølge henne selv før hun fikk veid den, veide 30 kilo minst! Så etter de var sluppet av og klemt ferdig på flyplassen, dro jeg og eldstemann på Mc’ern for å spise lunsj! Må prøve å skjemme han bort litt før de kommer tilbake igjen, så får han ha det litt koselig selv om mamma er borte. I tillegg så har han aldri vært borte fra mammaen sin så lenge før og det kan nok bli sårt… Så vi skal kose oss med julekalendere, film, og noen sene kvelder:-p Når katten er borte, danser musene på bordet!
Idag har jeg vært så heldig å få ett gjesteintervju her på bloggen, og det med en kar jeg har stor respekt for! Jeg stilte han noen spørsmål siden jeg ofte kun fokuserer på hvordan ting er for transkvinner. Jeg ville gjerne ha en annens syn på transmenn, kjønnsidentitetstematikk og situasjonen i Norge. Han har vært lenger i “miljøet” enn meg, mottar statlig behandling og er en mann blandt menn! Han driver også bloggen www.bestmedbart.no .
Ta godt imot: Luca!
Hei Jeg heter Luca og er 25 år gammel. De første 20 årene av mitt liv levde jeg mer eller mindre som jente, nå er jeg mann (på fulltid om det går an å si det slik) Jeg har en bachelor i biologi og studerer nå tverrfaglige kjønnsstudier på Universitetet i Oslo. Ellers blogger jeg og jobber som frivillig i skeiv ungdom.
Jeg skal svare på noen spørsmål som forhåpentligvis kan være opplysende og gi litt innsikt i livet til en transmann.
1. Hvordan definerer du deg selv, og hvordan defineres du av f.eks staten?
– Jeg er mann, en mann av typen trans. Altså transmann. Staten definerer meg som kvinne. Jeg definerer staten som teit.
1 1/2: Hvis forskjellig definisjon, hva skyldes denne?
– Jeg har diagnosen transseksualisme, noe som gir meg krav på kjønnsbekreftende behandling. Det gir meg også muligheten til å endre personnummer og juridisk kjønn om jeg går med på å la meg kastrere. Det synes jeg er et urimelig og umenneskelig krav så derfor er jeg en mann med kvinne som juridisk kjønn.
2. Mottar du behandling av noe slag per idag?
– Jeg tar testosteron (typisk mannlig kjønnshormon) i sprøyteform hver 12.uke
3. Hvis du mottar behandling. Var det vanskelig å komme i gang med den? Hva måtte du i så fall gjøre?
– For å få behandling dekket av staten måtte jeg søke om å få diagnosen transseksualisme (F64.0) Det var min fastlege som henviste meg til Seksjon for Transseksualisme ved Rikshospitalet i Oslo. Denne diagnosen er det ett menneske i Norge som kan stille (hun er ikke den eneste som har kompetanse, men den eneste den overnevnte teite staten gir lov til å gjøre det) Etter ett år med utredning (psykologsamtaler) fikk jeg F64.0 (80% av de som søker får den ikke, så jeg er veldig heldig) Så begynte jeg på hormoner.
4. Hva er den beste opplevelsen i forbindelse med kjønnsidentitetstematikk for deg personlig?
– Det å få lov til å være meg selv, det føles uendelig deilig. Videre er det uendelig deilig å bli lest og oppfattet som mann. Det er også et herlig felleskap mellom oss som er trans, og jeg har fått mange gode venner som har både hjulpet og beriket mitt liv. Jeg føler meg privilegert som har en forståelse av hvordan det er å være jente og gutt i vårt samfunn.
5. Og den værste?
– Frykten for avvisning. Frykten for å aldri ha sex eller bli elsket igjen. Fortvilelsen av å bli misforstått, feiloppfattet, feillest, latterliggjort og ydmyket.
6. Hva tror du majoriteten av Norges befolkning synes om trans*personer?(Du kan velge om du vil ta for deg spekteret eller “bare” transkjønnede/folk med kjønnsidentitetstematikk.)
– Jeg tror de fleste har en sånn «så lenge de ikke synes for mye, eller ber om for mye av staten og samfunnet må de jo få lov å være det/den de er» En holdning som ikke er direkte ond, men den gjør ikke våre liv særlig lette. Jeg tror folk har lettest for å respektere og akseptere folk som ikke «synes» så godt. Altså mennesker som ikke problematiserer kjønn og som ser «normale» ut
7. Hva tenker du om utfordringene Trans*menn møter kontra Trans*kvinner? Stiller noen verre enn andre?
– Trans*menn som får hormoner og fjerner brystene har temmelig gode sjanser til å passere. Det vil si at de blir lest som menn på gaten. Jeg er av den oppfatning at maskulinitet er mer verdsatt enn feminitet i vårt samfunn. Dermed har folk lettere for å akseptere folk som er maskuline enn folk som er feminine. Trans*kvinner har ofte vanskeligere for å passere på gaten. Det er fordi det som skjer med kropper som gjennomgår en mannlig pubertet er vanskeligere å reversere eller dekke over enn det som skjer med kropper som gjennomgår kvinnelig pubertet. Når det kommer til sexorganer har trans*kvinner lettere for å passere. Trans*menn kan stort sett ikke late som om de ble født som andre menn når vi er nakne. Det kan oppleves som problematisk i møte med sexpartnere osv. Men dette gjelder jo bare de som gjennomgår operasjoner på sexorganene sine.
8. Hva kan/må gjøres for å bedre situasjonen i Norge?
– Juridisk kjønn er noe mennesker selv må kunne velge. Videre kunne det vært fint med flere juridiske kjønn enn to, for de som ikke er kvinner eller menn. Ellers burde behandlingen begynne å følge internasjonale retningslinjer og standarder. Da vil alle som trenger det får tilgang på den behandlingen de trenger. Altså, ingen vil bli avvist uten grunn og folk slipper å gjennomgå mer behandling enn det de selv ønsker.
9. Hvem gjør en innsats for situasjonen til trans*personer i dag?
– Foreningen for transpersoner, LLH, Skeiv Ungdom, Amnesty og diverse mindre organisasjoner og enkeltpersoner jobber med å bedre forholdene for trans* folk i Norge.
10. Hva tenker du selv å gjøre?
– Jeg tenker å være politisk aktiv og fortelle min historie til så mange som mulig. Jeg håper at samfunnet snart skal innse at det er brudd på folk sine menneskerettigheter å kreve at de kastrerer seg for å kunne endre juridisk kjønn. Videre vil jeg jobbe for at de som ikke får behandling, men som trenger det også skal få det.
Da takker vi pent til Luca for gode svar! Som det ble nevnt tidligere har Luca sin egen blogg. Skjekk den ut på www.bestmedbart.no !
