Påsketur med familien

Påsken er her igjen, og nordmenn beveger seg kollektivt utendørs for å bedrive med noe de kaller "tur".

Personlig har jeg en aversjon mot tur, noe min fysiske tilstand er et testament til. Jeg er kanskje bedre egnet til å rulle ned en bakke enn å gå. Til tross for at jeg er både transkjønnet og kvinne, så anser jeg trapper som min mest naturlige fiende.

Så da min bedre halvdel bestemte oss for at vi skulle gå opp den lokale fjelltoppen, var jeg naturlig nok skeptisk, for å ikke nevne andpusten. I fjor lyktes hun ikke i å få meg ut på "tur", men i år stod jeg uten unnskyldninger. Det er rundt ti år siden jeg bedrev "tur" aktivt, og da ble det kalt golf. Dårlig økonomi, andre prioriteringer og generell latskap har sørget for at både kropp og bekledning gjenspeiler nåværende evne til å bestige fjell.

Jeg kan såvidt erindre min far si noe om "det er viktig med gode sko når man skal ut på tur!". Han siktet ikke til dette...

Vend i tide!

Lørdagen kom. Jeg hadde lastet opp med Kvikk Lunsj og Solo, et bevis på at jeg er ekte turgåer™.

Kjæresten min, som jobber i barnehage, hadde lastet opp med det vi faktisk trengte, slik som vann, niste, appelsin og kakao(for hygge på toppen).

Vi begynte, og jeg var ved godt mot, mye fordi jeg nettopp hadde tømt nedpå en energidrikk, og litt fordi min datter var med. Med en femåring på slep ville turen fylles med pauser og titting på fauna og flora som måtte dukke opp, trodde jeg.

Lite visste jeg at min datter var Usain Bolt med sjumilsstøvler.. Hu holdt følge med oss voksne hele veien, mens skravla gikk uten stans. Når inntar egentlig 5-åringer oksygen?

Jeg hadde antatt at det ville være forholdsvis slake bakker lett krydret med litt stigning på vei til toppen. Jeg levde i den troen et godt stykke, til stien bestemte seg for at den hatet meg, og økte stigningsgraden flerfoldig. I tillegg så var det en eller annen løk som hadde bestemt seg for å plassere min naturlige fiende, trapper, flere steder langs veien.

Med unntak av noen få pauser, for at vi voksne kunne lese skilt, så kom vi oss relativt fort til toppen. Der ble jeg brått påminnet at jeg har høydeskrekk. Grunnet det jeg antar er manglende utviklet frontallapp i både kjæreste og barn, så delte de ikke min fullstendig rasjonelle frykt mot å ramle utenfor kanten og dø på horribelt vis.

Heldigvis kom de på bedre tanker, nemlig kakao. Her skulle jeg også lære at Kvikk Lunsj og Solo-tradisjonen har mistet grunn blant befolkningen, til fordel for proteinbarer og drikke av restituerende sort. Jeg følte meg kanskje ikke som verdens dronning der jeg satt i mine selvlysende sneakers og klunket nedpå drikke som garantert kom til å gi meg hold på veien ned. Men til mitt forsvar, jeg var ikke dårligst kledd på den fjelltoppen! Jeg vil hevde at paret i cordbukse og blazer kanskje ikke gjør den største innsatsen i å bryte ned fordommer mot Bærumsfolk.

Der står de, nær kanten, og fikler med sekken?!

Etter en lengre rast og obligatorisk selfie på toppen begynte vi nedstigningen fra fjellet.

Datteren min fulgte instruksen om å gå mellom meg og kjæresten min, slik at om hun snublet kunne hun ta livet av sin mor i samme slengen.

Mot slutten av turen, med bilen nesten i sikte, gikk datteren min et godt stykke foran oss. Jeg kunne ikke fatte hvordan hun fremdeles kunne være ved godt humør, skravle i ett og i tillegg ha energi nok til å gå fortere enn oss. Hennes intense prating ble kun overdøvet av mine knær, som sang en ode til gratis sykehusopphold for mennesker som går på seg en tidlig død.

"Hun vil være før deg til bilen" flirer kjæresten.

Her har vi gått i fire timer, opp og ned et fjell som i min mening ville satt Mordor til skamme, med trapper og det hele, og så vil dette stutte barnet løpe om kapp? Jeg henviser til overnevnte underutviklede frontallapp.

Som den pliktoppfyllende mor jeg er, så kunne jeg ikke la dette stå. Mot min egen personlige helses interesse, så satt jeg i gang en lett jogg, sikker på at jeg ville vinne på denne måten. Uheldigvis var datteren min kapabel til å se bak seg, og så meg komme som et svett skogstroll nedover stien. Så hun begynte å løpe. Som Gimli fra Ringenes Herre så er jeg dødelig på korte distanser, så jeg la i en sprint. Men etter en vandring som ville satt Frodo til skamme, så var det mer sannsynlig at jeg ville dø på denne korte distansen. Jeg hadde henne nesten men da alt håp var ute gav kroppen opp og jeg innså at jeg var ettertrykkelig knust av denne duracell-kaninen. Dette ble innsett i det jeg stod der og holdt Kvikk Lunsjen nede med all min makt, mens min datter gjenopptok sin ustoppelige kavalkade av ord, som skulle fortsette hele bilturen hjem og frem til leggetid. Hun sluknet riktignok som et lys i det hodet traff puta, men innen da var skaden på mor for lengst skjedd.

Dette innlegget skulle være en saga om hvor flink og tradisjonsoppfyllende nordkvinne jeg er. Men siden jeg er så støl og stiv at jeg kan ta deltidsjobb som krykke så endte vi opp med en fortelling av typen "personlig horror".

Så nordmenn, hva i søren er det vi holder på med? Til neste år tenker jeg at jeg holder meg til Kvikk Lunsj og Solo i sofaen og henviser til Fjellvettregel nummer 8 og 9.

5 kommentarer

Mariud

09.04.2017 kl.21:49

You just made my day.

Så for meg hele turen opp med to fornøyde energibomber med en noe demotivert Christine hakk i hel 😂

Likte spesielt godt formuleringen: "min bedre halvdel bestemte OSS". Jeg er sikker på du var minst like gira sjæl 😝

ComingOutChristine

09.04.2017 kl.21:53

Mariud: Bah, jeg var så lykkelig som skjæra på tunet så :-p
Hehe, Ina var gira nok for oss begge

Rikke

14.04.2017 kl.20:45

Er det kolsåstoppen?:)

ComingOutChristine

15.04.2017 kl.00:47

Rikke: jupp ^.^

ComingOutChristine

15.04.2017 kl.00:48

Rikke: ellers kjent som Mordor

Skriv en ny kommentar

ComingOutChristine

ComingOutChristine

29, Bærum

Levde som mann i litt over 20 år, men det var visst bare en fase.. Leter etter folk til å gjesteblogge om kjønnsidentitet/uttrykk/annet. Spørsmål eller vil gjesteblogge? Send mail til: comingoutchristine@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits