Har du det bra? Er du med bra folk?

Jeg har ikke sett deg eller hørt stort fra deg siden jeg kom ut. Sjokket tok deg jo litt og du sa ganske ugreie ting. De tingene du sa var over streken, det er det ingen tvil om. De gjorde vondt, det gjør de enda. Jeg skjønner det kom brått på, men brutter, det er tre år siden og vel så det. Tre år liksom..

(Sjekk hvordan det har endret seg fra den tid, bildet til høyre er fra da jeg var med på Selskapet på NRK2. Håret er alltid like awesome!)

Jeg spør pappa hvordan det går med deg hver gang jeg ser han. Han sier du fortsatt lager musikk og at det går bedre og bedre. Det er jeg glad for, virkelig. Skal ærlig innrømme at jeg ikke har hørt stort på det de siste årene. For en tid tilbake fant jeg igjen den skiva du brente meg med musikken din. Jeg måtte vise den til kjæresten min.

Du burde møte henne. Hun heter Ina og hu er bra dame, jobber med barn og greier. Hu er utdanna barne- og ungdomsarbeider og vil spesialisere seg på barn med særskilte utfordringer. I tillegg er hu så utrolig flink med Aurora, som er blitt så stor nå forresten. Skravler som en foss og er så utrolig intelligent. Reflekterte samtaler, bra fantasi og bevisst på verden rundt seg. Alltid blid og sånn passe trassig. Hu kjenner jo ikke deg, fadderen sin, men det hadde hun nok likt å gjøre.

(Se på hu da! Hu er alt for bra for meg, men ikke si det til hu)

Så du meg?

Ting har vært opp og ned siden jeg kom ut bror, første året var nesten bare motgang. Jeg var så alene der ute i den gamle leiligheten i Bjørkelangen. Alene med barn og ingen jeg kjente i nærheten. Det var helt ærlig litt ugreit. Så flytta jeg inn til byen da, det husker du jo. Jeg fikk jo en heller ugrei melding av deg da, men brutter, det var jo plass til oss begge der. Men jeg så deg jo helt tilfeldig den ene gangen, husker du? På t-banen ved Nationaltheatret, jeg sto og ventet på banen som skulle øst, og så deg der på andre siden. Fortsatt samme tynne fyren som alltid, samme holdninga, samme chill’en. Banen min kommer og like fort som du dukket opp var du borte igjen. Jeg var ikke sikker på det tidspunktet om du hadde sett meg, men vi hadde visst begge fortalt det til pappa.

Ting tok seg opp etterhvert. Det siste halvannet året har vært utrolig bra. Jeg vet ikke om du har fått det med deg, men jeg vant Miss Gay Norway, første transkvinnen til å gjøre det. Ina, Aurora og jeg har blitt en familie, og jeg har ordna meg bra folk å henge med. Jeg var med på Oljebarna, Hvem Bryr Seg og Selskapet. Har du sett på? Hva synes du? Jeg har jobba så hardt de siste årene og jeg har ikke hvilt et sekund, men det begynner endelig å gi tilbake. Jeg har gått fra å overleve til å leve. Jeg har vært med på så utrolig mye gøy, og brutter, jeg har klart å fullføre frisørskolen. Serr, jeg begynner i læra snart liksom. Jeg havnet noen år etter på grunn av at jeg kom ut av skapet, men jeg er endelig tilbake på sporet.

(Episoden vår av Oljebarna, den ble kjempefin!)

Fra ræva bror, til bra søster.

Jeg vet jeg ikke var den beste storebroren, jeg sleit mye med meg selv og tok ikke like mye vare på deg som jeg burde. Å være i skapet gjør det med folk, det var derfor jeg måtte ut. Jeg beklager at du ikke var klar for det, men jeg hadde ikke noe valg. Håper du forstår det.

Jeg var ikke mye til bror, men jeg kunne vært en ganske awesome storesøster, hvis du hadde latt meg.

Bror, jeg er ikke sint, jeg er ikke bitter, men jeg er trist. Kanskje fordi det er jul og vi har fått det inne med teskje at julen skal tilbringes med familien. Jeg har kommet til å innse at familie er ikke bare blod, det er også de man velger å ha i livet sitt. Allikevel så er du broren min.

Så jeg håper du tilbringer jula med noen du er glad i, det er viktig! Vi er hos svigers i jula, men nyttår er vi hjemme og døra er åpen for deg. Bare send melding eller ring, nummeret er samme som alltid.

Om ikke annet, så God Jul og Godt Nyttår!

– Søstra di, Christine