Transrevolusjonen ? når, hvor og for hvem? - Gjestinnlegg av Jan Elisabeth

I de senere årene har transpersoner vært mer og mer synlige i det offentlige rom. Selvsagt er det Hollywood som står for det meste, gjennom TV-serier som "Orange is the new black" med Laverne Cox, selv transperson i en av hovedrollene - og nå den nye amerikanske serien "Transparent". I Sverige ble filmprisen Guldbaggen nettopp gitt til en transperson som beste kvinnelige skuespiller! Så noe skjer. Men er det en transrevolusjon, slik det svenske kultur-programmet "Cobra" nylig påstod?

For det første: En revolusjon forutsetter misnøye som i prinsippet må gå ut over en så stor gruppe mennesker at flertallet på et tidspunkt finner at man ikke kan leve med det lenger. Det kan innebære opprør mot etablerte verdier, normer eller politiske systemer. Apartheid er et godt eksempel på en misnøye som ledet til revolusjon. Kvinner har også i prinsippet rett til å lage revolusjon. De har holdt ut med undertrykkelse fra den patriarkalske mannen i hundre-talls for ikke å si tusentalls år. Homofile er lei av homofobi ? av ikke å kunne få leve sine liv med samme rettigheter som det store flertallet; undertrykt av kirkens verdier men også av andre mennesker. På samme måte kan man si at transpersoner er lei av å bli undertrykt av transfobiske holdninger. Av ikke å bli akseptert med det kjønnsuttrykket de ønsker å leve i. Men kommer revolusjonen?

En revolusjon forutsetter enda en ting: at det står et etablert alternativt system klar til bruk i det øyeblikket det gamle systemet bukker under. Og her er kanskje noe av forklaringen. Alternativene er ikke ferdig definerte og klare til bruk. Som på syttitallet da mange mente at det var på høy tid at kvinner fikk rettigheter til lik lønn og likeverd. Vi var mange ute i gatene den gangen. Togene var kjempelange. Og langt på vei skjedde det noe. Men ble det virkelig revolusjon? Ja, endringer ble det. Men ingen revolusjon.

Transrevolusjonen er først og fremst media-skapt. For media er fortsatt transpersoner interessante som isolert fenomen. Fortsatt skrives det om transer som popper ut av skapene sine. Men nå skal de helst være født i feil kropp. Adam skal bli Eva og Eva skal bli Adam. At Adam bare ønsker å være Eva en gang imellom er ikke like interessant. Hittil har jeg sett få om noen eksempler på at media ser dette i en større og bredere sammenheng. Det blir med den lille historien. Den ufarlige lille historien med fine fargebilder i et lørdagsbilag til en avis. Men den store historien derimot er sjelden å lese. Den som setter hele transbildet inn i en større politisk sammenheng og ser på hvordan samfunnet ville respondere på at så mange som kanskje 20 000 av befolkningen i Norge ikke er fullt og helt kvinne eller mann, slik det forventes at man skal være. Det heteronormative kjønnsbildet er altså "normalen". Men hvor lenge skal den få være det?

Kanskje kommer det året hvor undertrykkelsen når sine høydepunkter. Hvor skapene revner og gatene fylles av transmenn og transkvinner som sier at nok er nok. Vi vil også høre til. Men hva vil vi høre til? Samfunnet, ja vel. Men hva vil vi ha av samfunnet ? og hva vil samfunnet ha av oss?

Synlighet er selvsagt viktig i denne sammenhengen. Men jeg skulle så gjerne sett at flere positive ting skjedde utenfor TV-ruta. Utenfor filmlerretene. At transpersoner selv tok ansvar og klarte å klatre ut av offerrollen og kvitte seg med skamfølelsen. Hvordan man enn snur og vender på det: Det er skammen som er den store stygge antirevolusjonære. Hovedskylden for denne skammen tilligger det samfunnet vi lever i. Det er det som skaper skammen. Skam for ikke å være som "alle andre" .Kunne vi i fellesskap tatt opp kampen mot den, ville enhver ha anledning til å frigjøre sitt kjønnsuttrykk og vise det. På gatene. På jobben. I familien. På skolene. På bussene. På togene. I butikkene.

Vi må ikke bare snakke om hvor glad vi er i mangfold. Vi må være det også. Vi må leve mangfold. Alle vet at en hver kultur gjennom historien som ikke har evnet å ha mangfold som en naturlig del av sin samfunns-struktur, har dødd ut. Uten unntak.

Så kanskje latteren stilner en dag. Når alt kommer til alt så er ikke vi transpersoner annet enn vanlige mennesker som bare har fått en liten ekstra håndbagasje å bære. Vi blir derfor veldig glade når noen kommer bort og spør om de skal hjelpe å bære bagasjen, om så bare et lite stykke på veien. Da først opplever vi transrevolusjonen. En revolusjon som er langt mer ektefølt og viktig enn den media-skapte transrevolusjonen som altså TV-programmet "Cobra" snakker om.

Jan Elisabeth

Transperson

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ComingOutChristine

ComingOutChristine

28, Bærum

Levde som mann i litt over 20 år, men det var visst bare en fase.. Leter etter folk til å gjesteblogge om kjønnsidentitet/uttrykk/annet. Spørsmål eller vil gjesteblogge? Send mail til: comingoutchristine@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits