Jeg er litt lei av hendelser hvor man forsøker å sette seg inn i de mindre priviligertes liv. Man “gjør” liksom det som gjør de mindre priviligerte.
“To streite karer går hånd i hånd, oppdager at homofobi lever enda.”
“Disse jentene brukte burkha en hel dag, fikk et nytt syn på ting.”
“Satt i rullestol en hel dag for å skjønne hva rullestolbrukere går igjennom.”
“Gikk med dameklær, transfobi lever!”
Man skulle tro det holdt å høre på de som tilhører gruppene man “prøver”. Men den gang ei. Må være hyggelig å kunne hoppe inn i en privilegiegruppe man selv ikke tilhører, og så hoppe ut igjen..
Uansett, man kan kun måle samfunnets reaksjon til situasjonen, ikke alt det andre som foregår hos en selv. Angst, depresjon, selvfølelse. Å stå opp hver dag og gå igjennom hva disse menneskene går igjennom. Så egentlig får man oppleve kun en brøkdel av den personens liv, og kanskje ikke den hardeste engang.
Verdt å tenke på. Hvis du vil vite hvordan andre har det, spør de, eller les utsagn fra gruppen.
Hvis du trenger å oppleve det selv for å tro på noen, så har du intet utgangspunkt for å forstå overhodet.
