Så ofte jeg kan skal jeg prøve å ha gjesteinnlegg her på bloggen. Derfor oppfordret jeg for litt siden til at folk skulle skrive gjesteinnlegg her. Dette er det første:

Jeg er 26, ble fortalt at jeg var gutt fra jeg ble født, men har følt siden jeg var 10-12 at ‘noe’ var galt og at jeg passa bedre som jente eller jente-aktig. Det har holdt seg i huet mitt, selv om jeg liker en del tradisjonelt mannlige ting – programmering og å titte på sport f eks – men det er nok trans- og cisjenter som liker de tinga òg. På den andre sida: å mekke noe mer avansert enn en Ikea-stol kan jeg ikke, så der slår Christine meg kraftig tror jeg. Akkurat sånne ting blir uansett rasjonalisering, har jeg skjønt etter hvert: jeg kan være hva faen jeg vil, like hva faen jeg vil, og følge hvilket narrativ jeg vil.

Det har tatt lang – veldig lang – tid for meg å skjønne at det er lov å være slik. Som jeg husker det prøvde jeg alltid å skjule slike tanker; de ville bare skuffe andre mennesker som jeg var glad i. Kjønn er jo noe fast, trodde jeg, og det måtte være noe galt med meg om jeg ville være noe annet enn det tingen mellom beina mine sa. Så jeg holdt kjeft, prøvde kanskje til og med å overkompensere ved å bruke hat og stereotyper jeg hadde internalisert. Jeg ville aldri tråkke for langt over linja til gutte-rollen, da kunne jo folk skjønne at det var noe galt med meg, og det var best å erte de som prøvde å bryte rollene også. (Jeg er ikke stolt av dette, men et sted må man begynne her i livet…)

Det var en annen vei ut også da jeg var yngre; spesielt før jeg sovna, lagde og leste jeg historier om transjenter. Selv om verden så meg som gutt, så kunne jeg lage en annen verden i drømme, og dit dro jeg nesten hver natt. Drømmene var kanskje enda mer stereotype enn virkeligheten, men det var et fristed likevel, i hvert fall kunne jeg finne stereotyper som passa bedre enn de andre dytta på meg! I tillegg har kjønnsoverskridende følelser aldri vært helt dominerende for meg, jeg har klart å finne meg rimelig godt til rette som mann. Litt skuespill og en ganske stor dose sportsinteresse hjelper på for å fake det.

Men tankene var der alltid. Et annet eksempel: klær visste jeg at det ikke var noe vits i å prøve å like, jeg kunne jo uansett ikke bruke de klærne jeg mente var riktig, så da kunne det egentlig være det samme – og menn skal jo ikke bry seg om sånt heller, så da fikk jeg bare oppføre meg som om det ikke spilte noen rolle. Dessuten var det stort sett mamma som kjøpte klær til meg, så jeg slapp å tenke noe særlig over det. Jeg har alltid slitt med å ha på klær som er veldig maskulint koda, knapper og slips og slike ting, men det kan nok være en rasjonalisering det også. Uansett, for et par uker siden kjøpte jeg forresten noen veldig søte jenteklær, og selv om noen andre sikkert vil synes jeg ser helt teit ut, så liker jeg å ha dem på for meg selv. Det er vel første virkelige steget jeg har tatt for å innse at jeg faktisk er trans. 🙂 Akkurat hva slags: veit ikke, men i hvert fall ikke 100 % cis! I’ll get there in the end…

Det er kanskje fordi jeg har andre ting som jeg kan skape en identitet av at jeg ikke har krøpet noe særlig ut av skapet ennå. Jeg vil gjerne få med, selv om dette kanskje blir å pelle på et ømt sår for tida, at når man får vite om transfolk gjennom media framstår det ofte som om det er deres eneste identitet, at de ikke har andre interesser og er oppslukt av tanken på å bli riktig kjønn. Jeg synes ikke det er noe galt med dét om det er slik man er, men det er en ekkel stereotyp der som jeg ikke har lyst til eller klarer å passe inn i, og jeg skulle ønske vi fikk vite om transfolk som er mer synlige i andre roller enn ‘token trans’. Jeg vil ikke gi opp de tingene i livet mitt som samfunnet sier at menn skal like, akkurat som ciskvinner ikke skal trenge å gi opp slike ting bare fordi de blir tildelt kvinnekjønn ved fødselen. Derfor har bloggen til Christine vært viktig for meg, hun har skrevet om alle deler av livet sitt og at man ikke må passe inn i alle stereotyper.

I fjor flytta jeg hjemmefra til utlandet og tenkte kanskje tankene om å være en jente skulle gå over med det, men i stedet blir det bare sterkere og sterkere, sammen med en skyldfølelse overfor meg selv over at jeg ikke klarer å bli ferdig med dette. Derfor tror jeg det er riktig å skrive dette, selv om jeg er redd, redd for å bli oppdaga, redd for mine egne følelser, redd for at jeg tar feil, redd for transfobi, redd for over å bli flau over å måtte forklare dette, redd for å miste privilegier…

Nå ja. Beklager det der, jeg er ikke helt sikker som dere skjønner. Men likevel: jeg vil skrive om det sånn at jeg i hvert fall har noe utløp for ting annet enn inne i hodet mitt, men jeg mangler mot til å stå for det med min egen kropp og mitt eget navn. Og jeg vil skrive fordi jeg har blitt inspirert av å lese andres historier; jeg skjønner at det er andre som føler noe av det samme som meg og at jeg ikke må skamme meg over hva jeg er. Jeg håper noen andre leser dette og kjenner seg litt igjen – og for cisfolk: sorry, men jeg er bare sånn, jeg tenker ikke dette for tull!

H