Ugh, dysfori…
Vel, tucking/teiping sørger for å holde det værste i sjakk, og det er strengt tatt en gudegave.
Men hår kan fort drepe dagen fullstendig, om jeg tar meg til ansiktet og kjenner hår der iløpet av dagen kan jeg fort få panikk. Det spiller ingen rolle om det synes eller ei, jeg vet det er der. Så jeg må finne ett bad, bli kvitt håret, og ordne meg igjen.
Andre metoder er også å ta time-outs, gå ett stille sted og bare puste, roe seg ned igjen, og overtale meg selv om at det “bare er i mitt eget hode”, “det synes ikke” og “ingen bryr seg uansett”.