4) Hvordan tok familien din det når du kom ut/hvis du ikke er ute, hvorfor er du ikke?

Vel, de tok det etter forholdene hardt, men det kunne vært mye værre! Pappa var jo den første som fikk vite, mamma fikk vite det av pappa, og broren min fikk vite det av meg, per sms. Pappa tok det rolig der og da, og sa mye greit, men også en del kleine ting. Selv de smarteste kan slite med ordene når de er uforberedt!
Men han lovte å støtte meg, selv om denne støtten ikke var like bra til enhver tid. Men den ble bedre med tid og stunder.

Min mor ringte meg en stund etter pappa hadde fortalt det, og etter en veldig lang stillhet så lovte hun å støtte meg selv om hun også sleit litt, noe som egentlig er helt ok. Også hennes støtte var varierende til tider, men til slutt god.
(Nå utelater jeg en del kjipe, og gode hendelser, bare så det er sagt)
Men selvsagt, jeg forstår hvorfor mye av reaksjonene var negative, det er ikke så vanskelig å tenke seg til. De vil jo det beste for meg, ett trygt og godt liv, og når man sier at har det vondt og ønsker å være jente, så blir det vanskelig for dem å se for seg dette trygge og gode livet. Dette er jo ikke livet de hadde sett for seg at jeg skulle ha. Selv foreldrene til den som kommer ut, frykter hvordan samfunnet, og sine venner, skal reagere på slikt, og om det vil gi påvirke livene til alle involvert negativt.

Min bror…vel…min bror reagerte dårlig, veldig dårlig, og siden det har jeg ikke hørt fra han overhodet. Tror ikke vi trenger å gå noe mer inn på det…