En bekjennelse…

Idag skal jeg skrive litt om tiden jeg studerte og hva som skjedde da.

Rett etter videregående skulle jeg studere. På den tiden drev jeg en del med pc og tenkte at en utdanning i den retningen ville gjøre meg godt. Så jeg kom inn på NITH.
Jeg flyttet også hjemmefra, til Kansleren studenthus, Tøyen.
13 kvm med trangt, billig privatliv, egen dass og felles kjøkken. Kort gåvei til skolen og butikk rett utenfor døra.

I alle år har jeg sagt til andre at studiene ble så kjedelige og at det var grunnen til jeg droppet ut etter 3-4 måneder.
Det var ikke helt sant…

Det stemmer at studiene var kjedelige, men problemet lå i hovedsak ett annet sted.

Dere skjønner, dette var første gang jeg bodde for meg selv. For å si det på en annen måte, dette var første gang jeg hadde egen postadresse hvor ingen ville oppdage om det kom pakke i posten til.

Så jeg bestilte klær… Jenteklær… Betalte med en gang for at jeg ikke skulle ha mulighet til å angre senere.
Så kom skammen… Og som jeg skammet meg…

Det tok 5-6 dager før pakken kom, og ventetiden var horribel. Jeg klarte ikke fokusere på skolen.
Jeg hadde en laptop som skulle brukes til skolearbeid, men istedet ble tiden tilbrakt på 123spill.no og lignende… Uansett hva foreleseren snakket om gikk det ikke inn, mine tanker var alle andre steder…
Jeg gruet meg til pakken kom. På alle nivåer psykisk mulig bekymret jeg meg for den fordømte pakken. Fra tanker som “Hva vil hun bak postskranken tenke når en gutt kom og hentet en pakke fra ett nettsted beregnet på kvinneklær?”(husker ikke nettstedet i farten) til “Hva om jeg faktisk liker å bruke klærne?” På mange måter føltes det som om jeg hadde bestilt en pakke kokain og at onkel blå skulle hoppe på meg det sekundet jeg hentet ut pakken.

Lenge hadde jeg gått og undret om hvordan ting ville vært om jeg var jente og ikke gutt, og jeg hadde jo allerede prøvd å komme meg ut av skapet tidligere, uten hell. Men aldri så langt til å faktisk prøve jenteklær.

Så kom endelig pakken.
Lappen kom i posten, og jeg droppet skolen, som så mange andre dager, og dro rett opp til postkontoret på Tøyen for å hente den.
Jeg skalv idet det ble min tur, med en hånd som dirret hardere enn jordskjelv gav jeg lappen til damen bak disken.
Hun så kjapt på den, jeg kunne kjenne svetten melde seg bak på ryggen, hvert sekund føltes som en time, men damen gikk bare og hentet en forholdsvis anonym boks litt baki lokalet. “Du må signere her!” Sa hun idet hun returnerte og gav meg lappen tilbake.
Fortsatt skjelvende plukket jeg opp pennen og signerte på lappen, før hun fikk den nok en gang. Jeg gav henne ett kjapt smil og gikk langsomt ut av kontoret.
Så fort jeg var ute døra løp jeg. I total panikk spurtet jeg, noe som er sjeldent for meg, rett tilbake til studenthuset. Tok heisen opp til 4. etasje og kom meg inn på rommet i hyperfart.

Vel inne slang jeg pakken på sengen. Satt meg ned, og pustet ut. Jeg var utslitt, hjernen var fullstendig pumpa og overopphetet.
Etter en stund tok jeg pakken på fanget og åpnet den. Inni lå det en kjole, undertøy og strømper.
Jeg så litt på det, kjolen hadde blomster og resten var litt kjedelige egentlig. I retrospekt så var klærne heslige, og valgte av type klær latterlig.
Jeg pakket de ned igjen, gjemte boksen under senga, og satt meg foran skjermen.

Dagene gikk og fokuset var fremdeles ikke tilstede, om noe var jeg mer borte enn tidligere. Masken var på foran venner og skolekamerater mens inni var jeg en storm. Jeg ble dratt i alle retninger. I den ene retningen ville jeg hive klærne før noen fant ut at jeg hadde hatt de og hva for en syk person jeg var.
I den andre retningen ville jeg prøve de, hvilken skade kunne det gjøre? Det kunne jo være riktig!

En dag fant jeg endelig pakken frem igjen, jeg tok frem klærne og la de utover senga.
Jeg kledde av meg mine egne og la de ved siden av.
De nye klærne luktet plastikk etter posene de hadde ligget i, i motsetning til mine gamle som luktet meg.

Sakte kledde jeg på meg, undertøy, strømper og til sist kjolen. Den hang rart fra kroppen min og når jeg så ned så var ting rart og uvandt. Føttene mine dekket i nylon så bare merkelig ut.
Så der stod jeg, som en utilpass idiot mitt i rommet mitt, i kjole, blondeundertøy og nylonstrømper. Fy faen så dum jeg måtte ha sett ut.

Så jeg gikk på badet og så meg selv i speilet. Der stod det en passe slaskete kar i blomstrete kjole og så tilbake på meg. Han så gretten ut, som om noen hadde tvunget på han klærne han stod i og han var passe furt og ydmyket.

Jeg dro de kjapt av meg, la de tilbake i esken og gjemte den under senga igjen. En uke senere heiv jeg esken.

Fokuset kom aldri tilbake, så mange tanker gikk bort i skam, undring og ett ønske om noe som kunne fikse de forbannede følelsene.

Jeg hadde ingenting igjen, ingen styrke, skolen var kjedelig, hver dag var jeg redd for mine egne følelser og hva de kunne bety. Var jeg transe? Var jeg jente? Var jeg dette pornoverdenen beskrev som “shemale”? Hvem faen og ikke minst, hva faen, var jeg egentlig?
Jeg manglet totalt fokus på meg selv og det jeg burde gjøre.
Noen dager dro jeg meg til forelesning alt for sent, andre dager dukket jeg ikke opp overhodet. Jeg klarte bare ikke, så jeg satt hjemme, med en slags konstant selvpåført migrene som invalidiserte meg totalt.

Etter en stund droppet jeg fullstendig ut. Jeg orket bare ikke mer. Så jeg fortsatte i deltidsjobben min og flyttet hjem til mor og far igjen. Etter tilstrekkelig nok tid klarte jeg å presse trangen langt nok ned til at jeg kunne jobbe heltid. Og den okkuperingen gav meg pusterom så jeg slapp å tenke på trangen.

Jeg skulle ønske jeg kunne begynt å studere igjen. Spesielt nå siden jeg ikke har plager lenger, og er fri, fri til å være meg. Men om det noensinne vil skje? Only time will tell…

Vel, og jeg har grønne negler om dagen:-p totally unrelated!

9 kommentarer
    1. Utrolig fin blogg du har:)Fint design,fine bilder og bra innlegg<3Kanskje jeg blir fast leser?:)
      Blir utrolig glad om du vil ta en titt innom bloggen min!:)Legg meg gjerne til som venn!!<3

    2. Du er utrolig tøff! Jeg klarer ikke forstå hvordan det var, men jeg kan si at jeg beundrer deg utrolig mye og at du er et forbilde for meg.

    3. Heisann! Vi holder på med en meningsmåling om hva blogggere vet om handel på nett. Alle som registrerer seg vil få en premie; nemlig en gratis kinobillett! Delta nå!

    4. Hei!
      Kom over bloggen din på en venninne sin facebookside. Ville bare fortelle deg at min reaksjon på dette innlegget var smil og fliring . Innlegget var sikkert ikke ment slik fra din side, men jeg ser for meg venninna mi i akkurat samme posisjon og får så lyst til å gå leende bort til henne og gi henne en god klem. og fortelle henne at HEY, bli med meg på shopping!!

    5. Ine: Heia! Heh, jeg kan vel forstå hvordan det kunne trekke noen smilebånd, gitt situasjonen, tankene og at alt er totalt grunnløst i det store og det hele.
      Om du har en venninne i samme situasjon som jeg har i på den tiden, så er shopping både noe av det råeste og skumleste man kan gjøre, og en snill ting å gjøre for en venn:-)

    6. Hei Christine. Vi i Lakenlyst vil berømme deg for å fortelle så åpent om dette temaet. Hvis du vil skrive en eller flere blogginnlegg om dette rettet mot et stort publikum, vil vi gjerne publisere det på bloggen vår og linke til din. Se mail fra oss med mer info. Håper du kan være interessert! Embla

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg