På torsdag var jeg da altså ute for annen gang som meg selv. Skal fortelle om første gangen ved en annen anledning.

Jeg skulle delta i ett forskningsprosjekt angående det å “passere”. Kommer ikke til å gå veldig mye inn på hva som ble sagt, men heller mine inntrykk av hvordan det var, fra start til slutt.
Jeg skulle møte utenfor en blokk ikke så langt fra pilestredet klokken 7. Var stresset til tusen når jeg endelig dro hjemmefra med ca. 1 1/2 time til jeg skulle være der. Det skulle ta bortimot en time å kjøre, noe som etterlot 30 min til sminke(shiiit!!!) noe jeg skulle gjøre i mørket i bilen:p
I tillegg var det glatt som elleville helsike, og jeg bruker jo høye hæler og er ikke sånn supervandt til det når jeg kjører:p
Men uansett, jeg stopper på vei mot
Lillestrøm og setter igang, klærne jeg skulle ha på meg hadde jeg på under verdens største jakke og buksa var unisex så det var ihvertfall i orden. Jeg sminker meg mens jeg hele tiden holder ett øye på klokka og blir ferdig 5 min etter estimert tid:D Kjenner det sekundet jeg begynner å kjøre at jeg er mye mer tilfreds og faktisk ganske oppesen mtp det å passere. Når jeg nærmer meg Oslo kjenner jeg nervene begynne så smått. Jeg kjører forbi stedet jeg skal til i søken etter en parkeringsplass og finner en 3-4 kvartaler oppi veien. Litt lenger unna enn jeg skulle ønske men shit samma:p

Jeg begynner å gå, og passerer heldigvis ikke forbi så veldig mange mennesker, samtidig som jeg prøver å minne meg selv på at selv om folk titter så trenger ikke det å bety at de skjønner.
Går totalt forbi 8 mennesker, kun en av dem tittet en ekstra gang på meg med ett rart blikk, men kan fort ha vært en annen grunn til det. Måtte også vente på grønn mann og sto da ved siden av en kvinne og en syklist(!).
Så kommer jeg til veien jeg skal inn og går forbi adressen uten å se den, finner den til slutt og sender melding om at jeg er fremme. Intervjueren kommer ned og åpner og jeg oppdager at vedkommende også er trans(relief).

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vel inne på kontoret sitter vi ned og etter litt småprat(ble fort varm i trøya) setter vi igang. Intervjuet skulle egentlig var 1 time, men vi gikk en del over det. Mye grunnet at jeg egentlig er veldig snakkesalig når jeg er trygg, og jeg var visstnok veldig interessant(skummelt nok).
Intervjuet gikk bra synes jeg og selv om vi ikke var helt ferdige så måtte vi gi oss fordi intervjuerens kompis sto ute og ventet.

Tilbake på gaten og på vei tilbake til bilen. Må vente på den samme dumme grønne mannen, denne gangen med kun en gutt stående skummelt tett inntil meg(er dette vanlig?), resten av turen gikk veldig greit, kjenner at hjernen jobber høygir med å huske positur, gange, osv. Kommer tilbake til bilen, hopper kjapt inn og låser dørene kjapt(liker ikke oslo på kveldstid), og starter bilturen hjem. Husker jeg satt hele veien hjem med ett smil om munnen og var småfornøyd med meg selv.

På toppen av det hele så skulle Intervjueren hjelpe meg med å finne psykolog siden den jeg står på venteliste hos har evig lang ventetid og i tillegg er privat så den er dyr:p

Alt i alt en kjempegod opplevelse, kjenner jeg gjerne skulle hatt pusen med meg men må jo lære meg å være litt alene også. Hun var med meg første gangen og var en massiv støtte da:)